Supermarkedlogoene kan ha bleknet, men plastposene som flyter i Middelhavet, utenfor kysten av Tyrkia, er tydelig identifiserbare som britiske.
Storbritannia eksporterer mer plastavfall til Tyrkia for resirkulering enn det gjør til noe annet sted i verden, men noe av det ender opp i havet - ikke bare ødelegger utsikten for feriegjester, men fanger havdyr og forårsaker ukjent skade på menneskers helse og miljø.
Det er bare en del av et problem i planetarisk skala som FNs globale plastavtale – som forhandlinger gjenopptas i Sør-Korea i dag – tar sikte på å løse. Resolusjonen som startet forhandlingene, i 2022, identifiserte "den spesifikke virkningen av plastforurensning på havmiljøet" som en sentral bekymring, selv om fremgangen mot en løsning har vært humpete.
Omtrent 4-8 prosent av verdens oljeproduksjon går til å lage plast, ifølge World Economic Forum, og i fjor stoppet traktatdiskusjonene i Nairobi da oljeproduserende nasjoner foreslo å fokusere på avfallshåndtering, i stedet for å skalere ned plast produksjon.
Det er heller ingen tegn til at plastbruken går ned. Hastigheten på global produksjon har omtrent doblet seg de siste to tiårene, mens OECD-prognoser antyder at mengden plast som produseres hvert år vil nesten tredobles i løpet av de neste tiårene: fra 460 millioner tonn i 2019 til 1,23 milliarder tonn innen 2060.
OECD anslår også at drøyt 6 millioner tonn plastavfall kom inn i elver, innsjøer og hav bare i 2019. Totalt beregner den at verdenshavene inneholder rundt 30 millioner tonn plastavfall, selv om noen forskere tror det er mye mer: I en rapport fra 2021 trakk FNs miljøprogram (Unep) på flere studier for å sette tallet til mellom 75 millioner og 199 millioner tonn.
Mens mye kommer fra marine aktiviteter - som fiskeri, akvakultur og skipsfart - sier Unep at landbaserte kilder dominerer, inkludert landbruk, konstruksjon, transport og forbruksnæringer. Elver er en førsteklasses kanal.
Richard Thompson, professor i marinbiologi ved University of Plymouth i Storbritannia, sier plastrester til sjøs består av et stort utvalg av materialer, alt fra biter som er store nok til å kunne detekteres av satellitter til partikler som bare er synlige med et mikroskop.
Delfiner og hvaler kan bli viklet inn i tau og nett, mens fugler kan svelge flasketopper og andre småting som blokkerer fordøyelseskanalene deres, med fatale konsekvenser.
Potensielt enda farligere er de mikroskopiske fragmentene som kan passere inn i sirkulasjonssystemene til dyr, sier Thompson, som laget begrepet "mikroplast" i en banebrytende artikkel fra 2004 om overflod av disse bittesmå partiklene til sjøs og på kysten. "I noen av våre forskningsstudier har vi vist at hvis vi utsetter dyr for nanoplast [mye mindre partikler under en tusendel av en millimeter i størrelse], sirkulerer det rundt sirkulasjonssystemet i løpet av timer," sier Thompson. "Selv etter å ha flyttet til rene forhold, kan det vedvare i kroppen i åtte dager, og i mindre mengder mye lenger."
Nanoplast har potensial til å trenge dypt inn i levende ting - de er rapportert i ulike menneskelige organer, blod og morsmelk. En fersk amerikansk studie så på 62 menneskelige morkaker og fant mikroplast i hver enkelt.
I en oppfølging av hans artikkel fra 2004, publisert i forrige måned, bemerket Thompson og hans medforfattere at mikroplast er funnet i 1300 marine og terrestriske arter, forårsaker fysiologisk skade og skaper muligheten for overføring gjennom næringskjeder.
Noen land, inkludert Storbritannia, USA, New Zealand og Canada, har allerede innført retningslinjer for å stoppe strømmen av plast til miljøet. Tiltak inkluderer avgifter på plastposer og forbud mot mikroperler av plast i kosmetikk som skylles av.
Men håpet om at det å omdirigere avfall til resirkulering ville gi en løsning, har falmet. Resirkuleringsraten er fortsatt lav: mellom 1990 og 2019 ble bare 4 prosent av plasten produsert globalt resirkulert, ifølge OECD. I mellomtiden ble 39 prosent sendt til deponi, 18 prosent ble feilbehandlet (for eksempel brent i dagbrudd), og 10 prosent ble brent. I stedet er det en voksende virksomhet innen eksport av avfall til gjenvinning.
Thompson bemerker at "noen land har åpne søppelfyllinger som sysselsetter hundrevis av søppelplukkere, hvis levebrød kan bli påvirket hvis plastproduksjonen reduseres." Men han understreker at gjenvinning alene ikke vil løse det bredere avfallsspørsmålet, og at tiltak for å redusere produksjonen er avgjørende. "De siste 50 årene har vist at resirkulering ikke har klart å levere i noe nær den skalaen som trengs, og det er klart at vi ikke lenger kan stole på resirkulering som den sentrale løsningen," sier han.
Bare i Storbritannia kaster husholdninger nesten 1,7 milliarder plastbiter i uken, ifølge en undersøkelse utført av miljøforkjempere Greenpeace og Everyday Plastic. Av dette er kun 17 prosent gjenvunnet og 58 prosent forbrennes.
Nina Schrank, leder for plast i Greenpeace UK, sier at velstående nasjoner bør ta ansvar "for sitt eget avfall i sitt eget land". "Vi vet at mange rikere nasjoner outsourcer plastproblemet sitt, sender avfallet sitt til fattigere nasjoner som mangler infrastrukturen til å håndtere det," sier hun. "Altfor ofte driver det avfallet inn i vannveier og hav." Unep er enig, og uttalte i sin 2021-rapport at "eksport av avfall, inkludert elektronisk avfall, til land med dårlig avfallshåndteringsinfrastruktur spiller en stor rolle i genereringen av feilstyrt avfall, og strømmer av søppel og giftige kjemikalier ut i havene."
Environmental Investigation Agency, en britisk-basert ideell organisasjon, sier at den britiske regjeringen bør forby all eksport av plastavfall. Den advarer om at eksport av avfall «bidrar til å opprettholde status quo for høyt forbruk per innbygger av plast i høyinntektsland» og reduserer kapasiteten til å samle inn og resirkulere innenlandsk generert plast i land som mottar avfallsimporten.